Tiden står stille

Nå er det kun 13 dager igjen til Oslo Tri, min aller første deltakelse på en triatlon, vel og merke en sprint, men et sted skal man jo starte.

Nå har jeg brukt våren og sommeren til forbedelse til dette arrangmentet og jeg er lykkelig for jeg har ikke gått på en smell slik jeg pleier. Ikke syk, ikke overtrent, bare velstand. Selvfølgelig har jeg fått noen gnagsår og litt ømhet her og der, men det tåler jeg.

De siste dagene har det føltes helt som tiden står stille, jeg syns ikke jeg kommer nærmere dagfordag, men mest sannsynlig så gjør jeg det. Akkurat nå skulle jeg ønske det var neste helg konkurranse skulle være, men jeg får smøre meg med tålmodighet.

Deltakelsen på Sognsvann håper jeg vil gi meg litt erfaring med hva jeg skal ta til meg av mat før og under samt litt erfaring med skiftesoner. Jeg trenger denne type erfaring før jeg skal delta i Nice tri om 63 dager da den distansen også er dobbelt så lang, der skal jeg være med på en olympisk distanse som det så fint heter.

Sykkeltraseen i Nice er mye hardere enn den i Oslo, jeg syklet deler av løypa noen ganger i fjor og stigningen der er absolutt mer krevende enn sykkelturen inn til Maridalen. Jeg kan ikke annet enn å håpe at treningen jg har gjort  i år er tilstrekkelig for å få en god opplevelse  både i Oslo og i Nice.

Nå gjenstår det bare å fortsette det gode arbeid og holde seg skadefri frem mot konkurransene. Tiden står stille, men livet smiler og bedre kan man vel ikke ha det.

På bilde ser dere min venninne som skal heie meg frem i Nice i oktober. I oktober skal også min datter og løpevenn, Marie Alessandra være med å heie meg frem.